Gå og legg deg!


Null stress...

 

Hva som gjør at noen blir bedre i ultraløping enn andre finnes det ikke et entydig fasitsvar på, tror jeg? Da jeg i høst ble spurt om hvorfor jeg var blitt så god i ultraløping var det vel bare svada og tant og fjas som kom ut av munnen min. For jeg vet ikke. Det er vanskelig å si. Heldig med genene kanskje? At jeg er sta? Hater å bli slått av folk jeg tenker jeg bør slå? (Og det er jo noen.  Absolutt ikke alle. Noen tenker jeg burde slå meg, og da kan jeg fint la være å kjempe så hardt. Tror jeg. Kanskje?I alle fall hvis jeg er veldig lei, eller veldig sliten.) Men jeg skal prøve å komme med noen tanker jeg selv har gjort meg, om hvorfor jeg løper såpass bra som jeg har gjort.

Snakk deg selv opp

Når jeg løper løp, og det gjør jeg ofte, så snakker jeg mye med meg selv. Den indre dialogen kunne vært et eget Masterstudie for psykologstudenter. Jeg snakker meg opp, jeg snakker meg ned, og jeg snakker meg opp igjen. Dette tror jeg gjelder de fleste av oss, så det er nok ikke der svaret ligger. Men kanskje er jeg flink til å sette meg delmål underveis som gjør det mulig å snakke seg selv mest opp? Når farten går ned, og det gjør den på lange løp, så er det viktig å si til seg selv at dette er bra. Fint og rolig framover nå. Holde slik en time til. En runde til.  Si til deg selv at du er flink. Hvis det går sakte er du flink som holder et fornuftig tempo. Går det litt fort er du virkelig i slaget. Vri det til din fordel, og ros deg selv. Hallo! Det du driver med er egentlig galskap, men fy flate så sterk og rå du er!

  
Å så sterk...

Lytt til kroppen

Mange av dere løpere har et fast program, en plan å følge. Enten det er din egen plan ? som gjerne går på antall kilometer du må gjennom i løpet av en uke, eller ulike økter du skal ha gjort. Eller en treningsplan utarbeidet av en coach. I mange av tilfellene tror jeg det kan være både motiverende og positivt. Men, om kroppen er sliten og tung, og du ikke har overskudd og ork til å ta den langturen på 35km for å nå ukesmålet ditt på x antall kilometer, ja da er det egentlig greit å nedjustere det hele.

 Jeg tror det var Tone Yvonne Boye Killengreen som sa noe fryktelig lurt i et intervju i Kondis: Målet er en liten runde hver dag. Jeg husker ikke nøyaktig lengden, men la oss si to-tre kilometer da. På den måten kommer man seg ut. Man får kjent på formen, og er den bra er du jo i gang. Og da er det vel bare å fortsette. Men er du faktisk ordentlig sliten så er det greit å avslutte. Da er det ikke dørtokkmila som hindrer deg, eller det at det bare er så utrolig behagelig å ligge i sofaen å kose seg under pleddet. Du har gitt det et forsøk, og kroppen sa nei. Og det tror jeg den gjør av en grunn. Hodet mitt sier nei ganske ofte. Spesielt når det skal jogges til jobben i syvtiden januarmorgener, i slaps og såpeglatt føre. Men hodet kan (og bør ofte) ignoreres. Det er kroppen som skal lyttes til, for det er den som skal holde seg frisk, få tid til å restituere seg, være skadefri.


Vi blir i sofaen vi...

Gå og legg deg

Mitt egentlige eneste råd, som jeg tror fullt og fast på, er nok søvn. Hvile! Skal du bli god i en fysisk krevende idrett så gå og legg deg. Tidlig. Det er da kroppen får bygd seg opp, får dannet en sterk og frisk kropp. Jeg forstår at det kan være utfordrende for mange, spesielt småbarnsforeldre. Ikke fatter jeg hvordan man makter å løpe rundt og rundt i 150 km for en god sak (som Jeanette Vika under Right To Play-innsamlingen i sommer) kombinert med familiehelg, lite søvn, kjøring og henting. All ære! Det å la kroppen få hvile og hente seg inn skal ha en positiv effekt på mye. Forebyggende mot angst og depresjon. Det skal være positivt mot overvekt. Og jeg tror det er helt essensielt i skadeforebygging. Husk at du bryter ned kroppen hver gang du kjører den hard. Med nok søvn vil musklene kunne få den tiden de trenger på å hele, bli friske og raske igjen.

Mat                                                                      

Her har jeg ingen gode råd å komme med, da jeg er en skikkelig godtegris som elsker burger og fries. Men det skal visst være mye å hente her også, har jeg lest?                                                                                                                                                                       

Kort oppsummert blir det da at du skal rose deg selv, høre på kroppen din og hvile nok. Så kan du spise burger og sjokolade om du vil.

 

«Løpeladden» og de gode hjelperne

I år, som i fjor, var det en hel gjeng rosakledde, blide og hjelpsomme mennesker på Bislett. De serverte, heiet, laget mat, bar brett og kjørte fram og tilbake med overfylte handlevogner. Hele tiden mens de smilte og kom med oppmuntrende ord til oss andre. Oss, den svette litt humørsyke gjengen som løp rundt og rundt. Og rundt.



De rosa hjelperne som vasket toaletter hver time, som tømte søppelsekker, plukket plastbeger og fylte på papir. Mens de smilte. Og heiet. På oss, som i tillegg til å løpe rundt og rundt spydde litt i søppesekkene, sleit litt med magen (og dermed brukte opp mye papir), sutret litt, og la oss ned.

  

Å løpe på Bislett, enten det er i seks, 12, 24 eller 48 timer, er en opplevelse i det beste løpe-Norge har å vise til. Og da tenker jeg ikke på løperne. Men på alle frivillige. Alle som av egen fri vilje står på døgnet rundt. Uten noe særlig mer enn en «takk» og en hyllest på facebook. Du har Sharon og dattera som står på kjøkkenet og lager hjemmelagde middager. Ikke bare en gang, men mange. God mat sies det, av de som orker å spise. Det er alle som fyller kopper og fat, og som spør hva de kan hjelpe deg med ? når du står der kvalm og forvirret ut på morgenkvisten. Det er Stig Andy, som heier og klapper, spiller musikk og prøver å gjøre alle glade. Det er Garfield fra Storbritannia som ikke kunne løpe selv, men siden han var her kunne han godt vaske doer i er døgn eller to. Og General Frykholm, som får oss alle til å føle at vi er spesielt ønsket.



Bislett er unikt. Men det er ikke alene. Rundt om kring i landet vårt blir det arrangert løp etter løp, kun basert på frivillighet og dugnadsånd. De som koker ertesuppe og baker sjokoladekake til Fredrikstad maraton. År etter år. De som sitter på klubbhuset på Hareid hele fredag ettermiddag og kveld for å ta i mot folk som vil hente startnummeret sitt. Alle saftblandere i hele landet. Maratonkarusellen i Bergen, der frivillige stiller seg opp i et veikryss langt ut i «huttiheita» for å passe på deg - seks ganger i året. De som står på Kikut og serverer vann og bananer en hel dag i juni, de som steker vafler og griller pølser ved Damtjern. Jeg kunne fortsatt å ramse opp nesten i det uendelige. ..  Takk!

Dette er også en takk til alle kjærester, venner, foreldre, barn og søsken. Til dere som heier og oppmuntrer, og får oss til å føle oss viktige og sett. Til han som studerer kart og tar metroen på kryss og tvers gjennom Barcelona for å stå og heie hele fem steder i løypa. Til hun som bruker feriedagene sine til å bli med mannen sin på løp fordi det «bare er hun som kan blande energidrikken riktig». Til faren, som blir med til hvert eneste store arrangement, for å heie fram datteren ? og alle de andre på laget.



Fra en løper som verken legger ut poster til Romeriksåsen på langs eller blander saft: Tusen takk! Vi kunne ikke gjort det vi elsker uten dere. Og jeg kan, helt ærlig og med hånda på hjertet, si at jeg hadde aldri kunne løpt så langt uten dere.

Hilsen «Løpeladden»

 

Jeg skal gi deg gode råd, jeg...



    



Av og til, sånn innimellom, får jeg spørsmål fra ukjente og halvkjente om hva jeg gjør. Har jeg noen gode råd. Hvordan kan de bli bedre til å løpe, hva skal de gjøre for å komme i gang, hva bør man tenke på. Og jeg, som ikke akkurat er «tause Birgitte», blir svar skyldig. Det er ikke lett å si hva man bør gjøre, annet enn å komme seg ut døra, eller opp på en tredemølle. Ikke ha så store mål for økta, for da er det vanskeligere å få på seg joggeskoa. Ta det som det kommer. Orker du litt ekstra, så yt litt ekstra. Ja, ikke akkurat proffe råd, men det er ikke så lett å vite hva man skal si. Det meste blir sagt og skrevet nesten hver dag. Treningsråd i media, og private trenere som kan strukturere treningen din, så du når dine mål. Topp! Eller kanskje ikke? Jeg kan forstå at folk betaler godt for en som kan hjelpe deg til å nå målene, i alle fall om man er villig til å lytte. (Selv er jeg alt for sta til at det hadde vært verdt pengene.) Men en del råd er virkelig bare ødeleggende. Jeg forstår virkelig ikke vitsen.

«Slik får du sprett-rumpe!», «Løping gir deg flat rumpe», «Du blir tjukk av banan», «Frukt kan gjøre deg feit», «Løping er ikke bra rumpetrening», «For mye løping er ikke sunt for deg!», «Å løpe for mye kan være farlig»?.

De gode  rådene er mange, og alle disse velmenende rådene er hentet fra aviser og som aftenposten, shap-up og  VG, og blogger av personlige trenere og selvuttalte sunnhetsaktivister. I tillegg møter flertallet av oss som trener over gjennomsnittet gode råd og advarsler fra «folk flest». Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på folk som stemmer frp, eller folk fra Kina, men gode råd fra bekjente. Noen godter seg, og kommer løpende for å si «Hva var det jeg sa!» hver gang det står om løping/skader/usunt i media. Der fikk de jammen rett, det er farlig! Noen er mer forsiktige av seg, og spør om all denne løpingen kan være sunn for en. «Det kan jo ikke være bra!», «Du kommer til å bli skadet», «Nå må du vel snart være fornøyd?».

Nei. Eller jo! Jeg er ganske fornøyd nå, og har tenkt å løpe framover også jeg. Forhåpentligvis like mye. Fordi det er godt for meg, fordi jeg blir litt snillere når jeg får løpt. Hjernen får hvile litt, og tankene får sveve fritt. I tillegg kan jeg spise litt mer, både banan og burger. Så mitt gode råd er: En fot foran den andre, gjenta ønskelig antall ganger. Husk å puste!      
 


Kan ikke kjøpes for penger


«Ingenting her i livet kommer gratis» er det noe som heter, men noe kommer billigere. Ting som kan kjøpes for penger f.eks. Det kan man få ganske billig, av meg i alle fall. I løpemiljøet, som i de fleste andre miljø, er det lett å la seg rive med at ytre faktorer. Gadgets som fancy gps-klokke som måler alt mellom herfra til Ullevålseter (eller hvor nå turen går), og tilbake. Løpesekker i fire forskjellige størrelse (fordi du trenger det), karbonfiberstaver (fordi du fortjener det), tjue par joggesko (minst! Og ja, fargen spiller en viktig rolle). Ultralette jakker til de vindfulle dagene, ultralette jakker til de litt våte dagene, og lette jakker til de kalde dagene. I tillegg kommer alle de nødvendige tingene, som mange nok gode sports-bh?er, mange nok thights, shortser, overtrekksbukser, sokker, kompresjon og hei og hå. T-skjorter er et kapittel for seg, for der har de fleste av oss en for hvert løp, og litt til. Men selv om alt dette koster penger kommer det billigere en det som virkelig teller.

   
 

Viljestyrke, utholdenhet, moral, galskap og stayerevne derimot? Ikke lett å kjøpe for penger. Om tre uker samles nok en gang mange i ultrafamilien til et døgn eller to i kjelleren på Bislett. Årets julebord! Vi løper og går rundt og rundt i en, etter hvert, stinkende gang. Og de fleste av oss smiler mens vi gjør det. Vi vet at dette gjør vi fordi vi kan, fordi vi har vilje og pågangsmot, fordi vi tar «du er gal» som en kompliment, fordi det er verdt det. Ultraløping handler nemlig om akkurat dette: Vi kan, og vi vil. Og det kan ikke kjøpes for penger.

Liste over ting som ikke kan kjøpes for penger:

  • En god venn som drar deg opp når du ligger nede
  • Viljestyrke
  • Frihetsfølelsen når du jogger i skogen (NB! Grusvei for min del)
  • Et smil
  • Fellesskapsfølelsen når du står på startstreken i et løp
  • Gode gener
  • Pågangsmot
  • Tåle å ha det vondt
  • Løpeglede
  • Tørre å kjenne på både de gode og vonde følelsene
  • Evnen til å starte i et fornuftig tempo, så man har krefter igjen på slutten
  • Galskap 

 

Ting som kan kjøpes for penger, og som er nødvendig for å løpe langt:

  • Et par (eller to par) gode joggesko
  • En god sports-bh
  • Mat

 

Ultraære. Å fullføre eller ikke å fullføre, det er ikke det som er spørsmålet.



Å fullføre et løp er for de fleste av oss en stor prestasjon i seg selv, for det dukker opp veldig mange (gode) grunner til å bryte underveis i et løp. Det trenger ikke en gang være et kjempelangt løp. Men til lengre det er til flere tanker rekker å dukke opp, og det koret i hodet som synger ut alle «fornuftige og rasjonelle» grunner til å gi seg ?  legge seg ned, ta av startnummeret og gå duknakket ut av løypa ? det kan være ganske så overbevisende. Og det skjer at man lytter. At man får en DNF. Sånn er det, greit nok. Jeg liker det ikke, det tror jeg ingen gjør, men jeg kan se meg selv i speilet både den dagen og i dagene framover uten å skamme meg. Irritere meg, ja. Men ikke med skam.

Når man deltar i et program som heter Råskap, og velger å rakke ned på andre deltakere fordi denne ikke fullfører i alle konkurransene, så kan man tenke at det er vinnerskallen som snakker. Men når denne samme personen, som gjentatte ganger omtaler konkurrenten og partneren som «det svakeste leddet» og «en som ikke fullfører», selv tar snarveien i et løp. Jukser. Da er det ikke snakk om vinnerskalle lenger. Og da blir jeg bittelitt forbanna. Når denne karen i tillegg er «det nye navnet» innen ultraløping ? etter endt håndballkarriere ? så tenker jeg at det absolutt ikke er greit. Det er ikke i nærheten av å representere den idretten jeg driver med. En idrett der folk velger å løpe en ekstra runde rundt Sandvika storsenter for å komme opp i 42.2km etter å ha løpt fra Sandvika i Løplabbets Ribbemaraton, en idrett der man skal over en strek langt inne i skauen for å snu 6 ganger i et løp og det kanskje ikke er en sjel i nærheten som kan sjekke. Da handler det ikke om å fullføre. Det handler om ærlighet. Om ære. Det er forståelig å ønske seg en sterk partner i en hver konkurranse. Det er til og med forståelig at man tenker tanken at det hadde vært deilig å ta en shortcut. Men derfra til å velge å gjøre det? Jeg sier som Henrik Ibsen: ?TENKE DET, VILLE DET, MEN GJØRE DET, NEI, DET SKJØNNER JEG IKKE.? Da vil jeg heller komme sist, med æren i behold.

 

Kropp er topp

Jeg elsker kroppen min. I alle fall i en del situasjoner. Ganske ofte egentlig, bare ikke når kjolene jeg kjøpte dagen etter et ultraløp sitter som et klistra pølseskinn en uke senere, og glidelåsen sprekker når jeg prøver å lukke den den med tvang. Dårlig glidelås! Men jo, jeg er ganske så glad i kroppen min. Ikke fordi den er så veldig fin, jeg tenker den er helt vanlig, men fordi den funker. Den bærer meg langt, og lengre enn langt. En normal kropp som tar meg unormalt langt, og det uten skader og veldige «vondter». Hvor jeg vil med dette innlegget er jeg usikker på. Kanskje vil jeg formidle at du kan være stolt over kroppen din så lenge den er sterk og sunn? Kanskje takknemlighet over å være skadefri og frisk? Eller et lite sukk til de som bare må kommentere vekt og størrelse. For kommentarer får man.

«Du har ikke akkurat maratonkropp» var det en som sa til meg for ikke så lenge siden. Jeg er ikke veldig lett og liten, så jeg forstår hvor han vil hen. Men likevel, er det ikke litt rart? Denne kroppen som «ikke akkurat er maratonkropp» kan løpe nesten fem maraton på et døgn. Den kan ta meg 42 kilometer over Valdresflya på godt under tre og en halv time. Den kan løpe to 50-kilometersløp to dager på rad, og likevel være i form til en joggetur igjen morgenen etter. Hva man enn vil kalle det så er det er tøff kropp. En kropp jeg er stolt over og glad i, selv om jeg mest sannsynlig (man skal aldri si aldri) ikke kommer til å legge ut bikinibilder av den....



 

 

Å spise honning med sølvskje - eller, å svømme som en sunnmøring



Å få både i pose å sekk, have your cake and eat it to, å svømme som en sunnmøring? Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker når noe er gratis. Eller på veldig tilbud! Å gjøre et kupp kan redde dagen. Jeg tror ikke det bare gjelder sunnmøringer, men vi er ikke akkurat kjent for å si nei takk når noe byr seg. Men så er det sånn at av og til får man det man har bedt om, begge gangene. Hva gjør man da?

Det har seg nemlig slik, at om tre uker skal jeg til Albi i Frankrike. Det er EM i 24-timers, og jeg er tatt ut på til å løpe for Norge. Topp stemning! Å løpe for landslaget er stort, og jeg gleder meg veldig.  I den forbindelse har jeg spurt de to firmaene som importerer mine favoritt-joggesko om de har lyst å sponse meg med et par EM-sko. Begge sa ja. Og hva gjør man da? Jo, som ekte sunnmøring tar jeg imot begge to. Sannheten er at jeg trenger to skopar på en 24-timers. Så for meg kunne det ikke vært bedre. Jeg har fått ett par som er myke som smør i hælkappa og har som har en behagelig bounce, og ett par som har perfekt passform for føtter som trenger romslig plass til tærne, og god friksjon i sålen. Det er som med ketchup og sennep ? de utfyller hverandre. Men for de utrolig snille, greie folka som har sponset meg har jeg en sterk mistanke om at det her, det er haram.

Så da er det kanskje som å spise honning med sølvskje - godt og lekkert, men med en litt bitter ettersmak.

Glad og glad, fru Blom...

"Running makes me feel less like I want to smack people" er et familiært uttrykk for noen av oss ultraløpere, og det er jo en viss sannhet i det. Jeg er et hyggeligere menneske når jeg får løpt. Sånn er det med den saken. At jeg, for noen, er kjent som en smilende løper, er nok en sannhet med modifikasjoner. Jeg er nok stort sett blid på løpebilder, men Hallo!, man smiler da til kamera. Og så er jeg smilende mot folk som står og heier, og det er en selvfølge tenker nå jeg. Når kjente og ukjente mennesker velger å bruke tid og krefter på å heie en fram så er det viktig å vise at en setter pris på det. Høflighet, kalles det. I tillegg ville det jo vært litt rart, om det jeg har betalt mange penger for å være med på gjorde meg sur. 

Men alltid blid og glad? Tja. Nei. For det er jo ikke til å stikke under en stor at av og til er det fryktelig vanskelig å komme seg ut på tur. Dørstokkmila eksisterer i høyeste grad for folk som løper 80 km i uka også. Dessverre! Og da sitter ikke smilet løst de første kilometerne. Det gjør de heller ikke når man har løpt i 16 timer, og ikke får grøten man har bedt om av den trofaste supporten. For grøt må man ha. Og det på rappen! 

Men ellers, da prøver jeg å være blid.

 



 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » November 2016 » Oktober 2016
hits