hits

Uten mål, men med masse mening

Reklame | Sport1 Storgata

Å gjøre noe uten mål og mening kan være både befriende og fint i ny og ne. At noe er litt på «gefülen» betyr ikke at det er meningsløst. Tvert i mot: «Mållaust liv har og ei meining» skrev Einar Skjæraasen. Og målløs trening kan være skikkelig meningsfull! Spør du meg...

Med eller uten plan

Jepp. For dere som leser Kondis er denne underoverskriften kjent. Tim Bennett skriver at han aldri har hatt en plan. For ham er det viktigste å være i bevegelse, det er hans plan. «Ta på deg løpeskoene og løp - og ikke fokuser på så mye mer enn det.» Skriver Bennet. Og jeg er helt enig. 

Både før og etter «Therese på tredemølle minutt for minutt» på VGTV har det stadig kommet spørsmål om tips og råd. Folk som skriver om pulssoner og terskeløkter, ting jeg ikke forholder meg til. Det er ikke det at jeg ikke vil svare, men jeg har rett og slett ingen råd å komme med utover de jeg allerede har gitt. Råd som også Kondispresidenten gir: Ta på deg løpeskoene og løp. Jeg skulle gjerne hatt kunnskap nok til å svare på spørsmålene jeg får. Men sannheten er at jeg følger samme plan som Mister Kondispresidenten himself. Ingen plan! Men det betyr slett ikke at det er uten mål og mening. Jeg har svært så mange meningsfylte treningsøkter. Faktisk vil jeg påstå at alle løpeturer og andre treningsgreier jeg gjør er meningsfylte. For meg. For hodet mitt. Og tydeligvis også for kroppen. Men målrettet og planlagt er det ikke. Likevel har jeg mål. Jeg har mål om å holde meg i form, oppleve mestring og glede. Møte folk og se nye steder. Leke! Som Tim Bennett kaller det.

Det er fint å ha mål og drømmer. Det å ha noe å jobbe mot er bra, men det å ha en iboende glede i det du driver med er kanskje vel så viktig. Når ting blir for målrettet og resultatfokusert er det lett å glemme hvorfor du driver med det du gjør. 

Det er lett å sammenligne seg med andre, og tenke at det bør jeg også klare. Og det kan være en fin drivkraft det. Jeg er en mester på å tenke det: Klarer hun det kan jeg også klare det! (Det var slik jeg klarte å slutte å røyke bl.a.) Men dersom du alltid sammenligner deg med de som er mye bedre enn deg og du aldri når opp vil du til slutt ønske å gi opp. Når jeg skal løpe (les: kave meg gjennom) terrengløpet Nordmarkstravern om et par helger er det med en målsetning om å løpe med mest mulig lave skuldre. Jeg er ikke god i terrenget, faktisk ganske elendig. Men det er greit. Jeg kommer aldri til å hevde meg i 10km-løp heller. Selv om jeg selv synes jeg løper ganske så fort vil jeg nok ligge langt nede på resultatlista etter 10 for Grete under Oslo Maraton. At jeg har lyst å være god i noe betyr ikke at jeg nødvendigvis har forutsetninger for å bli det. Men det skal ikke hindre meg i å prøve. 

At jeg skulle klare verdensrekord i noe som har med løping å gjøre tror jeg hadde gitt ekstremt høye odds for få år siden. Når det først skjedde sitter jeg egentlig igjen med flere spørsmål enn svar. Er nivået så lavt? er ett av dem. Men det er jo en nedvurdering ikke bare av mine egne prestasjoner, men også alle jeg konkurrerer mot. Hvis jeg skal prøve å si hva jeg er god på, det som gjør at jeg har fått til så gode resultater, så blir det igjen med Tim Bennett sine ord «Jeg har det faktisk moro selv om mitt forpinte ansikt sier noe annet.»

Du må!

«Gi meg tre måneder, og du vil løpe maraton på under 3 timer.» «Du må løpe en maraton sub 3 før du blir for gammel.» «Du må analysere konkurrentene dine før VM.» «Du må legge en plan Therese!» Nei! Du må ingenting. Jeg må ingenting. Jeg må ikke strukturere meg for å bli enda bedre. Jeg må ikke satse litt hardere, spise litt sunnere, trene litt lurere. Alt jeg har gjort på lykke og fromme til nå har gitt meg mer enn jeg noen sinne hadde har drømt om. Det har aldri vært i tankene mine at jeg skulle sitte med  en bøtte pokaler og utmerkelser i en alder av 43. Langt mindre ha fått deltatt i flere VM og EM. Det er bare bonuser. Fete bonuser, men lell... 

Louise Skak sa noe lurt en av de aller første gangene jeg møtte henne. «Kroppen min liker å løpe, så da løper jeg.» Du må ikke ha det feteste pulsklokka for å løpe fort. Det er ikke nødvendig med kompresjonsstrømper eller joggesko som veier 184g. Det du må er å komme deg over dørstokken. Det er det du må. Eller som Helge Reinholt sier det: Ta deg en tur! Og gjerne sammen med andre.

Was it easy for you?

Reklame | Sport1 Storgata

«Was it easy for you? It looked so easy, you were smiling all the way.»

 

Nettopp kommet i mål på Mauritius maraton, og får en mikrofon opp i ansiktet. Først på fransk, så på engelsk. «Det så lett ut for deg», en setning jeg har hørt før. Mange ganger. 

Svaret var «nei», selv om det ikke var det jeg sa høyt. Høyt, i mikrofonen, sa jeg at det hadde vært en fantastisk opplevelse, og at jeg smilte fordi jeg føler meg privilegert. Privilegert som er i stand til å løpe en maraton. Privilegert som får reise og oppleve nye steder. Privilegert som får møte så mange fine folk som det man får i løpemiljøet. Det var det jeg sa. Og at det er derfor jeg smiler når jeg løper. 

Men lett? Nei. Dette løpet var en kamp om å få beina til å bevege seg. Det var jobbing med hodet, det var et seriøst dobesøk bak en palme. Det var tungt og hardt. Men jeg gjorde det! Og jeg klarte fortsatt å glede meg over de som heiet, over de som delte ut drikke, samholdet mellom oss løperne, og det faktum at jeg løp maraton på Mauritius! Og derfor smilte jeg.

«Det kommer så lett for deg», «Du må ha gode gener», «Så heldig du er som slipper å trene så mye for å bli så god»... Alt dette er kommentarer jeg har fått. «Du har kommet litt for lett til det, så du trengte nok å få deg en liten smell!» er også noe jeg har fått skrevet til meg. Sikkert i beste mening, men nei! At jeg har gode resultater uten et strengt treningsregime er fordi jeg ikke har et strengt regime, men trener hardt likevel. Og selv om det kan se lett ut fra utsiden så er det mye vilje i det jeg har gjort og gjør. 

Mitt første maraton løp jeg etter en psykisk knekk. En skikkelig mental nedtur, der jeg i en lengre periode hadde følt meg verdiløs. Jeg meldte meg på et maraton fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg tenkte at fysisk smerte måtte da være bedre. Og det var det. I tillegg til mestringsfølelsen man får etter å ha gjennomført et maraton var det å ha kjempet og kjent på smerte - og stått i det - det jeg likte best. 

Å stå i når det gjør vondt er ikke det samme som at det er lett. 

Å ikke ha et strengt treningsregime eller en tydelig plan er ikke det samme som at jeg ikke trener hardt. 

Å smile betyr ikke at alt er bra.

Treningen min er lite planlagt, men jeg trener. Hardt og passe hardt. Og en sjelden gang lett. Jeg lytter til kroppen. Men ikke for mye, for da hadde jeg for eksempel droppet de 15 kilometerne jeg løp i går. Med de såreste lårmusklene jeg har hatt på evigheter. (Jeg hadde tatt 3x50 knebøy i raskt tempo to dager før-noe jeg aldri gjør, men hadde lest at det var lurt... etterfulgt av en 35km tur i Lillomarka dagen deretter). Men tilbake til poenget,  at treningen ikke er detaljstyrt eller konsekvent betyr ikke at den ikke er god. At jeg prøver å smile når jeg løper betyr ikke at alt er kos. Men Thomas kjæresten sa en gang «smil, du velger dette helt selv». Og han har rett! 

Nei, det er nødvendigvis ikke lett, men det er verdt det! 

 

 

10 råd til deg som vil løpe

Reklame | Sport1 Storgata

Jeg er verdens dårligste til å ta i mot råd fra andre, jeg er sta og egenrådig. Og ofte gjør jeg det stikk motsatte av det som blir anbefalt. Fordi jeg kan, fordi jeg vil bevise at jeg kan. Trassig, var det en som kalte meg en gang. Han aner ikke hvor rett han har. Men trass er vilje, og vilje er bra!

Til tross for mine fordommer mot å dele ut og motta råd skal jeg likevel gjøre et forsøk. Husk at alle råd ikke er gode, noen råd er gode for deg men ikke for andre, og noen råd bør du kanskje gjøre det stikk motsatte av.

 

Råd 1: Ikke ta alle råd for god fisk, selv om de kommer PTer, kostholdsrådgivere eller kjendiser.

For noen år tilbake var det en PT som sa at man ble tjukk av å spise banan. Når man da står mellom valget banan eller sjokolade så er det lett å ta til seg rådet, og spise sjokoladen i stede. 

Kokosboller er angivelig sunnere godteri enn mye annet, men kanskje ikke når man dytter i seg en tolvpakning på en gang!?

 

Råd 2: Lapskaustrening er bra trening. 

Man leser stadig om sone og puls, og blir oppmuntret og anbefalt å ta mange lange turer i sone 1 og 2 (veldig lette), og noen få harde økter i sone 4-5 der pulsen skal opp opp opp. Jeg sier ikke at det er feil eller dumt, men hvis du liker å jogge i sone 3 (lapskausfarten) så er det bedre å gjøre det enn å ikke løpe. Personlig har jeg holdt på med sånn midt i mellom-trening hele veien. Langturer i samme tempo som de femkilometerne jeg løper til jobb hver dag. De få øktene jeg løper raskt er enten når det regner skikkelig og jeg samtidig har lite tid, eller når jeg er på intervalltrening i regi av Sport1 Storgata. 

 

Råd 3: Meld deg på et løp.

Noen løp deler ut t-skjorter til alle startende. For meg var det motivasjon nok til å bli med på de ti-femten første løpene jeg deltok i. Og skulle jeg kunne bruke plagget med stolthet etterpå var jeg nødt til å fullføre. Andre fordeler med å delta på løpsarrangement er at du møter andre folk. Husk at løpere flest er hyggelige, sosiale vesener. Spør hvilke løpesko de liker, så har du samtaletema for den neste halvtimen. Ja, også er det fint å ha et mål som du jobber mot.

 

Råd 4: Aldri bli flau over hvor sakte du løper.

Veldig mange sier at de ikke tør gå på treningssenter før de har blitt i bedre form. Hallo! De som imponerer mest er de som jobber hardest. Og da kommer det ikke an på hva mølla er innstilt på eller hvor mange kilo du løfter. Det vil alltid være noen som er i bedre form enn deg og alltid noen som er i dårligere form. Prøv å ikke sammenligne deg for mye med andre. Vær stolt av det du har klart, om det er å komme deg ut og ta din aller første joggetur på ti år eller det er å løpe mila på under 50 minutt. 

 

Råd 5: Smil

»Fake it ?til you make it» er et godt ordtak. Dessuten så er det utrolig hyggelig de gangene du får noen smil tilbake. Oftest ser folk rart på meg når jeg smiler til den i det jeg jogger forbi, men nå og da hender det at det smiles tilbake. På ene løperuta mi rundt Etterstad har jeg smilt til to eldre menn utallige ganger. Det endte med at de ble en slags fast heiagjeng. (Tre runder rundt blir ti km, så det har blitt en del runder der...) Når man først får smil tilbake er det veldig givende! Og så forteller det hjernen din at dette her egentlig ikke er så ille. 

 

Råd 6: Si fra hvor du går!

Dersom du annonserer på forhånd at du skal jogge en runde på fem km, så gjør du det. For det kan jo hende at noen spør deg om joggeturen dagen derpå, og da er det greit å ha gjort det man sa man skulle gjøre. Jeg annonserte en periode for alle på jobben at jeg skulle løpe til Mariholtet etter jobb. Ikke at kollegaene mine brydde seg nevneverdig, men da la jeg litt press på meg selv. 

 

Råd 7: Lur deg selv.

Jeg lurer meg selv til stadighet. «Bare en runde til nå...» også en til, og en til. Hvis du tenker at du  jogge fem kilometer eller ti kilometer, eller trene intervaller, så kan det bli et så stort hinder at du bare dropper hele treningsgreia i steden. Det er dumt. Jeg kjenner ei dame som nå har jogga hver dag i snart to år. Runstreak. Hun har en runde på knappe to kilometer. Det er minimum for henne. En runde. Men så er det slik at når man først har kommet seg ut og tatt den ene runden så er det lettere å motivere seg til å fortsette en runde til. Eller ta noen hurtige drag. Men om du ikke orker har du jo gjort det du planla uansett, og alt over det hadde bare vært bonus. Så da kan du være stolt, og så er det litt lettere neste gang. Kanskje. 

 

Råd 8: Spis godt.

Ja, jeg er over gjennomsnittet glad i mat. Heldigvis er tilbakemeldingene positive. Når selveste Jack Waitz sier at han liker tilnærmingen min til løping, og at jeg ser sunn og frisk ut, så er det fint å høre. Det å få i seg nok og riktig næring er nok helt essensielt for blant annet skadeforebygging og restitusjon. Nøtter, tran, havregrøt og Lactoferrin er det jeg alltid får i meg på morgenen. Alltid! Jeg har med meg havregrøt (instant fra Axa) på ferier, og tenker at så lenge frokosten er næringsrik og sunn så gjør det ikke så mye om jeg skeier ut de andre måltidene. For jeg spiser det meste. Er elendig på grønnsaker, og innbiller meg at en tomat kan veie opp for en pose smågodt... Men poenget er at mat er bra. Og spiser du sunt er det egentlig utrolig hvor mye man kan spise. 

Burger er bra løpemat, og øl. Jeg drikker øl uten alkohol, for jeg tror kroppen jobber bedre da. Men her reagerer nok kropper ulikt.

 

Råd 9: Løp sammen 

At dette rådet kommer fra meg er i grunnen ganske ironisk. Jeg liker å løpe alene, tenke masse, løse problemer, komme inn i en slags meditativ tilstand. Men, de gangene jeg løper sammen med andre blir jeg i enda bedre humør. Både under og etter turen. Det er lettere å løpe litt lengre sammen med andre ender er alene. Espen Ringom og Christopher Aalholm har i perioder invitert til noe de kalte «gratiskilometer»-turer. Nettopp fordi mange av kilometerne vi tilbakela gikk lett, nesten gratis, i selskap med andre. Sport1Storgata har arrangert fellestreninger flere ganger, både langturer og intervaller. Even Nedberg har vært en primus motor her, og vil du bli med starter vi opp igjen i slutten av august. 

 

Råd 10: Ikke tenk, bare løp!

Rådet er egentlig at det ikke er så komplisert. Du trenger ikke pulsbelte eller å vite lactatnivået ditt for å kunne ha glede av å løpe. Begynn rolig! Både på utstyrsfronten og på løpeturen. Går det for lett kan du heller øke tempo etterhvert. Og liker du det kan du belønne deg selv med noe nytt utstyr etter som du når delmålene dine. Gled deg over fremskrittene dine, men ikke stress med å skulle bli dritgod fort. Da blir du bare skadet, eller lei, eller begge deler. 

Det er mer moro sammen!

Fifteen minutes of fame

Reklame | Sport1 Storgata

«I framtida vil alle være kjendiser i femten minutter» sa Andy Warhol for en god del år siden. Nå har jeg fått mine.

Therese Falk minutt for minutt på tredemølle i 24 timer. Ikke akkurat det man skulle tro ville generere nesten 300.000 seere på VGTV, over 400.000 klikk med alle videosnuttene... Men det gjorde det!

Døgnet på Skullerud Sport Senter er det morsomste og tøffeste jeg noen gang har vært med på. At ukene i forkant er de de mest utfordrende ble glemt i det jeg kom meg opp på mølla og startet å løpe. Angst, hjertebank og svimmelhet forsvant etterhvert som bena og kroppen fikk gjøre det den skulle. Løpe! Og det gjorde den finfint i tolv timer. Da hadde jeg tilbakelagt 132 km, og var akkurat der jeg håpet å være. Men, så ble det ikke helt som planlagt resten av døgnet. Først klarte jeg å kløne da jeg skulle trykke på pause. Jeg trykket på stopp, og med det nullstilte jeg mølla. Absolutt ingen krise, siden alt hadde blitt lagret både manuelt og på data, men det hjalp ikke akkurat på motivasjonen. 

Etter 15 timer og 25 minutter hadde jeg kommet opp i 100 miles, eller vel 161 km. Det var ikke planen, for å si det sånn. Det var nesten en halvtime saktere enn planen. Og derifra gikk det gradvis nedover. Magen, som hadde trøblet litt, begynte å trøble mye. Her dropper jeg detaljer... Men kan si så mye at det hjelper å ha en kjæreste som jobber i eldrepsykiatrien, som er tålmodig og som har sett det meste. Uten Thomas hadde jeg ikke kunnet drevet på med det jeg gjør. Ikke fordi han er med meg på alle løp, men fordi han er raus og fin. 

Uansett: Utover natta går det tråere og tråere. Dobesøkene blir hyppigere og hyppigere og viljen svakere og svakere. At alt jeg sier og gjør blir direktesendt er helt ute av tankene. Selvsensuren var borte.

Det hjalp veldig å ha kjendiser og kjentfolk på mølla ved siden av meg, og noen imponerte mer enn andre. Broren til Erlend Elias, Erik, imponerte stort da han gikk opp på mølla for andre gang! Jeg vil gjerne se han han i et maratonløp, for det tror jeg han fint kan klare på en bra tid. Marte Bratberg har mer positiv energi enn jeg kan få sagt! For Lene Alexandra så det lekende lett ut å løpe en mil på under timen, til tross for lite grunnlag. Jeg gleder meg til å få hjelp med rumpetrening av henne, for bare løping gir ikke akkurat sprettrumpe. Men aller mest moro var det da ActionFrank kom. Jeg har et hat-elsk-forhold til den fyren, noe som kanskje kom tydelig fram i løpet av de tre timene han holdt meg med selskap. Tul tross for alle hans forsøk på å motivere meg, han skulle bli støttemedlem i kvinnegruppa Ottar blant annet, så var og ble det ganske daff innsats fra min side på mølla. Så unnskyld til alle demonstrasjonstog som går glipp av å ha skapfeministen Frank med fremst i rekkene.

Jeg har tenkt å gi meg selv ros for noen ting: 1. Jeg ble med, selv om jeg var redd. Jeg utfordret meg selv, og gikk langt over komfortsonen. 2. Jeg løp bra i 12 timer, fulgte planen og var flink å drikke det jeg skulle. 3. Selv da plan A, B og C hadde gått i vasken klarte jeg å fortsette. Dette er mye takket være Thomas og andre støttende. Men jeg kom meg opp på mølla igjen, gang på gang. 4. Jeg var meg selv. På godt og vondt. 5. 216,99 km på 24 timer 💪🏻

Nå tenker jeg at jeg har fått mine femten minutter i rampelyset. 

Fredrik Solbu Jullumstrø er et av de skjønneste mennene jeg har møtt. Han og alle de andre fra VG har vært så utrolig fine, og jeg er både glad og lettet over at seertallene ble bedre enn de håpet på. Når de sier at dette har vært verdens kuleste prosjekt kan jeg jo velge å tro på det. Journalister tøyer vel aldri sannheten?!! 

Alle tilbakemeldinger jeg har fått, alle som har hjulpet, kommet på besøk, heiet: Tusen ❤️lig takk. Og så sier jeg som jeg sa på TV: Vær snille mot hverandre! Ultraløpemiljøet er fint og inkluderende. Betal din skatt med glede.

Sport1 Storgata har sponset meg, og gitt meg alt jeg har ønsket og trengt av klær, sko og utstyr. Nike zoom ga skuffende lite gnagså og blemmer på føttene, som VG sa det. Litt sår må man regne med etter å ha svettet og beveget seg i 24 timer. Og da jeg jogget rolige fem km i dag var det i Nike Lunar. 

Ich habe angst!

Reklame | Sport1 Storgata

Dette var den første setningen jeg lærte på tysk: «Ich habe angst.» Den andre var vel «Ach Helga... Ja. Ich komme». Men det er nok en helt annen historie.

 

Angst ja. Det er ikke farlig. Ubehagelig ja, overveldende, hemmende og tøft også. Men farlig er det ikke! 

Den siste uka har jeg hørt på boka «Hva er angst». Ikke for å lulle meg inn i mine tunge tanker, men for å møte kvalmen og svimmelheten rasjonelt. Forstå hvorfor kroppen reagerer som den gjør, når det jeg har sagt ja til egentlig bare er moro. For det er det! Løping er stort sett moro. Hardt og slitsomt, men givende og gøy. Det beriker livet mitt i stor grad. 

Angst er ikke farlig. Det kan til og med være bra, har jeg lært. Paul Moxnes sier at dersom angsten hindrer deg i å gjøre noe er det angsten som eier deg. Våger du derimot å gjøre noe der du møter angsten, da er det du som eier den! Og da er man modig. Tøff. Og akkurat nå føler jeg meg ganske modig.

For seks år siden løp jeg mitt første maraton. Jeg var verken nervøs eller redd. Det var «bare» fysisk smerte, og det måtte jo være bedre enn all den gruffen jeg hadde i hode. Det var i alle fall tanken, og det var en riktig tanke. Aldri i livet om jeg hadde trodd da at det som skulle være terapiløping kunne gi så mye. Av glede, mestring, opplevelser, venner! Jeg, som lot være å ta telefonen i flere år på grunn av frykt. For hva den som ringte ville. Skulle man ha tak i meg måtte man sende melding først, og si hva det gjaldt. Den gangen var det angsten som eide meg, ikke omvendt. 

Når jeg nå har sagt ja til å løpe 24 timer direktesendt på VGTV er det med hjertet i halsen og skjelving i kroppen. Ja, det er en kul greie. Jeg er heldig som får muligheten til å gjøre dette. Jeg er god nok til å kunne klare å løpe langt. (Om jeg er god nok til å løpe over 240 eller 248 km er en annen sak. Det har jeg aldri gjort før...) Hva er det verste som kan skje? Jeg vet ikke. Angst er ikke rasjonelt. Kroppen reagerer som om den er i en krise. Og dette her er jo absolutt ingen krise! 

Det strømmer på med gode råd, og jeg har lest dem og hørt på dem alle. Gjentatte ganger. Det er råd som som jeg selv kunne gitt. Vi ønsker vel alle å kunne kaste oss ut i det ukjente og stikke hodene våre bittelitt frem uten at det koster oss så mye. For de fleste er det ikke sånn det fungerer. Mange av mine elever sliter med å skulle snakke foran klassen, og likevel gjør de det. Det står det respekt av. Mange voksne synes det er vanskelig å skulle prestere også. Meteorolog Siri i NRK sa nylig til Se og Hør at hun var livredd i to år. Like fullt har hun vært å se på skjermen kveld etter kveld. 

Jeg skal bare løpe. Noe jeg liker og kan. Kanskje spyr jeg litt i en bøtte mens kamera går, kanskje tryner jeg og får nye brannsår på knær og albue. Kanskje setter jeg meg ned og har vondt i viljen. Livet går mest sannsynlig og heldigvis videre om så skulle skje. Og som en fin person sa til meg: Går det ikke så bra liker vi deg nok litt bedre. Da ser vi at du er menneskelig. 

 

For vanlig for mitt eget beste?

Reklame | Sport1 Storgata

I fjor, da jeg løp Al Andalus Ultimate Trail, et femdagersløp i den spanske fjellheimen, var det en deltaker som sa til meg: «What I like about you Therese is that you are so incredible good, and at the same time so normal.»

Normal. Vanlig. I mine ører er det ord som klinger bra, en positiv betegnelse. Jeg kan stå inne for «vanlig». Det er enkelt å takle og lett å leve med. Når det så kommer til det å skulle fronte seg selv som noe spesielt blir det fort verre. Ja, jeg vet at det vi ultraløpere driver med er utenom det vanlige. Og ja, jeg vet at jeg har oppnådd resultater utenom det vanlige. Men å skulle snakke høyt om hva jeg har ambisjoner om er dritskummelt. Å skryte på seg noe man tror man kanskje kan klare er ikke trygt. Å skulle si høyt at målet er verdensrekord....  Jeg er så redd for å skulle mislykkes og feile at det halve kunne vært nok. Og i dag fikk jeg bekreftet at angsten var reell.

 

To fine svimerker på knærne etter å ha hengt fast i tredemølla. Sånn før jeg slapp taket og suste inn i veggen bak. Hadde jeg ikke vært så flau kunne jeg kanskje ledd av det. Og dette var etter halvannen time på den mølla jeg skal tilbringe tjuefire timer på! Ja, er det rart angsten får rå? 

Og hva gjorde jeg? Jeg ringte den mest skamløse og minst angstfylte personen jeg vet om for litt gode råd. Fyren som løper rundt i Boratbadedrakt og viser fram kroppen sin med private deler i en pokal. Han som er en blanding av en hundevalp på speed og en pubertal tenåring. Fordi at når man er redd for det som kommer, og man kjenner angsten på kroppen, da trenger man kanskje ikke en som stryker deg over ryggen og sier at det heeelt sikkert kommer til å gå bra. Det man trenger er å en som sier: «Er det så farlig da? Du kommer jo ingen vei hvis du ikke feiler en gang i blant. By på deg selv. Du er for ordentlig. Det er ingen som legger merke til deg når du er så vanlig. Vær stor i kjeften, bruk kroppen og vis deg fram. Du skal prøve å sette verdensrekord. Klart det blir tøft. Det er ingen skam i å ikke klare det.» 

Men det er jo det jeg kjenner på. Skam. Hvis jeg sier at det er målet mitt er det jo det jeg bør klare. Og hvis jeg ikke klarer det er det flaut. Tenker jeg. Skal jeg slutte å tenke!

For det er et poeng i de rådene jeg fikk, jeg skal tross alt prøve på noe ingen har klart. Hadde det vært enkelt hadde nok noen gjort det allerede. Men Boratdrakt, jeg skulle gjerne sagt at derp går grensen. Men den grenser går lenge før det antrekket!

I dag var vi ikke akkurat bestiser, mølla og meg.

10.06.2018

Reklame | Sport1 Storgata

Gratis kilometer, eller gratiskilometer

Å løpe sammen med andre har ikke alltid vært det som har stått øverst på lista mi over favorittøkter. Jeg er, som en del andre ultraløpere, litt sær og egen. Anna Rymina (@ikkesaaperfekt) sa en gang til meg «Ultraløpere må trives i sitt eget selskap». Det er ofte mange timer alene i løp. Og det er plass til mange tanker på disse turene. Jeg liker det. Løse alle slags små og store problem. La tankene komme og gå. 

I går, en nydelig lørdag i juni, var vi en stor gjeng som la på tur sammen. Turen ble arrangert av Even Nedberg og meg, i regi av Sport1 Storgata. Det er alltid litt skummelt å invitere til noe. Tenk om ingen kommer?! Tenk om de som kommer synes fortroppen løper alt for tregt?! Man gjør seg jo noen tanker, men i går var alt bare fryd og gammen. 

Av alle de som kom var det flere kjente ansikter. Folk som har holdt på med løping mye lenger enn meg, og som selv har invitert til fellesturer. Espen Ringom og Christopher Aalholm er to sånne. Det var deres turer som fikk meg til å like å løpe sammen. Sosialt. Og forstå at når man var en gjeng som pratet og lyttet og ble underholdt underveis så gikk det mye lettere. De kalte turene sine for «Gratiskilometer». En treffende beskrivelse, da mange kilometer ble unnagjort uten at man tenker over det.

Jeg er fortsatt sær og egen. Liker meg svært godt alene med tankene mine, det er ikke det. Men disse turene, der man møter folk man ikke har sett siden Rallarvegsløpet 2017, eller Ecotrail 2016, er gull. 

Hva vi snakker om? Vel, jeg vet hva kona til han ene heter. Og at det er flere enn meg som har katt. At en annen har gått ned 6kg i vinter. Jeg har lært litt om forskjell på lange og korte enzymer når det gjelder ølbrygging og alkoholprosent. Men stort sett går det i løping, løpesko, løp, planer om løp og målsetninger. Det går også i prat om gnagsår, blemmer, salver og taping. 

Det å få lov til og ha muligheten til å være med på slike fellesturer er noe jeg er utrolig takknemlig for. Å ha en kropp som er frisk nok til å kunne jogge 35km i skogen, å ha andre og løpe sammen med. Å kunne bo i Oslo med nærhet til brede skogsveier gjennom Nordmarka. 

Det var utrolig hyggelig at så mange ble med på turen gjennom Nordmarka i går. I dag har jeg jogget alene. Det gikk greit det også, selv om jeg ikke hadde noen å spise solkinnsbolle med halvveis.

  

Livet og løping

Jeg velger med viten og vilje å ikke skrive at løping er livet. Det er en del av livet, men det er ikke livet. Livet er jobb, skole, gå på pubquiz, stå på ski, leke med barn (eller katter-for oss som foretrekker det), lese bøker, spise god mat, være med venner og familie, reise på ferier, bade, grille, tape i kortspill, vinne i kortspill, ligge våken halve natten med bekymringer (ofte unødvendige bekymringer, men lell...). Det er angst, spenning, grue seg, glede seg. Det er oppturer og nedturer, og mange turer på det helt jevne. Livet er med andre ord mye mer enn løping.

Men, og her kommer et viktig men: Løping er en veldig viktig del av livet - for mange. Og et løp (ofte ultraløp) gjenspeiler gjerne livets mange falsetter. Vi starter optimistiske, går litt hardt ut. Smilende og med masse overskudd og energi gir vi oss i kast med tøffe utfordringer, en bratt bakke, en hard kneik. Vi kjemper oss videre i kronglete terreng. Vi snubler, men holder oss gående. Vi snubler igjen, men denne gangen tryner vi så det synger. Vi vurderer å bli liggende, men kjemper oss opp og kaver videre. Akkurat nå er smilet og pågangsmotet langt, langt borte. Likevel beveger vi oss. Stort sett i riktig retning, selv om det skjer at vi går feil. Vi møter på noen bra folk underveis, som løfter oss opp og hjelper oss framover. Noen ganger er man uheldig og møter folk som tråkker over en. Vi blir fraløpt og vi løper fra. I perioder er vi målbevisste, og andre ganger mister vi meningen med det vi driver med litt av syne.

Livet er et ultraløp. Og et ultraløp gjenspeiler på mange måter livet. Det gjelder å huske hva det er som gjør det bra, og hva det er som gjør det verdt å kjempe videre for. ✌🏻 

 

Det som er bra er bra....

   

Det er ikke alle dager det er lett å være glad. I dag er en sånn dag, for meg. For de nærmeste rundt meg fortoner det seg litt annerledes. De som ble redde og bekymret da jeg segnet om, som ble med meg da jeg ble trillet bort i båre. De som satt hjemme og fulgte med, og så at noe var galt. De er glade for at jeg er frisk og trygg. Jeg er nesten sint. 

Vi kan ta det fra begynnelse. Det er EM, jeg er i god form. Veldig god form! Har prestert langt over jeg trodde jeg var kapabel til. Og her er jeg, i Timisoara, for å prestere på høyt nivå i et mesterskap. Humøret er bra, livet smiler. Denne gangen skal det ikke stå på viljen i alle fall. 

I 15 timer går det greit. Jeg får i meg næring og har et jevnt tempo. Så begynner jeg å spy. Ikke noe uvanlig i det - det er ultraløping og ekstremsport vi snakker om. Men varmen har tatt på, mer enn jeg var klar over. Og etter to timer med oppkast, småjogging, mer oppkast, gåing (gjenta) så segner jeg om. Borte vekk. Og når jeg kvikner til er det med kanyle i håndbaken.

I dag er jeg sint. På meg selv. Fordi jeg ikke roet ned mer i varmen. Fordi jeg ikke spiste bedre underveis. Fordi, fordi, fordi.... Men innerst inne vet jeg jo at jeg kom godt forberedt. Jeg gjorde så godt jeg kunne. At kroppen sa i fra, eller ropte er vel mer riktig å si, er et godt tegn. At jeg er frisk som en fisk i dag, og at jeg har neste løp i tankene allerede, vel og bra. Men det aller beste er å vite at rundt meg har jeg folk som er glad i meg, som driter i om jeg presterer ellerikke presterer i et mesterskap. Som bare er glade for at det ikke var alvorlig. Selv skulle jeg nesten helst ha ligget på sykehus et par dager, bare for å overbevise hodet om at det var skikkelig alvorlig fysisk... Nei, det er ikke helt sant. Men jo,det hadde gjort det lettere for hodet å takle livet i dag. 

Men sånn er det. Det som er bra er bra, og skal jeg gjøre regnskap går jeg i pluss. Stort pluss!

 

 

 

 

 

 

 

20.05.2018

Forventning og følelser

Om under en uke blåses det i hornet etter 24 timers løping under EM i Timisoara, Romania, og jeg er forhåpentligvis grisesliten og glad. Sliten fordi jeg gjorde mitt ytterste, og glad over vissheten om at jeg ikke kunne gjort mer. Men slik er det dessverre ikke alltid etter fullførte løp.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har gått og kjent på irritasjon over å ikke ha orket gi alt under et løp. Tenkt etter målgang, at det her, det kunne jeg gjort enda bedre. Den følelsen krasjer ofte med gleden av å ha gjort det bra, av mestring, kanskje til og med en ny pers. Og når det er sånn så går det som regel fort over. Det kommer kjapt (veldig kjapt for min del) nye løp, og med det nye muligheter til å prøve og gi alt.

Men noen ganger er et løp så viktig, og forventningene så høye, at det blir for mye. Når man da ikke lever opp til egne krav, da er det slett ikke lett å riste det av seg og tenke at det er nytt løp neste helg. 

Under VM 24-timers i fjor ga jeg meg. Der og da hadde jeg en hel bøtte gode grunner til å sette meg ned på rumpa, etter vel 16 timer og 173 km løping. Så da satt jeg der. Kvalm, forfrossen og med veldig veldig vondt i viljen. Uansett hva som ble sagt og gjort kom jeg meg ikke i gang igjen. 

Dagen etter, full av skam og sinne, meldte jeg meg på et nytt 24-timersløp, et løp jeg gjorde det skikkelig bra i. Men uansett hva jeg har gjort og prestert siden den natten i Belfast for knapt et år siden så har det ikke kompensert for nederlagsfølelsen jeg satt igjen med. 

Om jeg har lært noe? Ja, en masse. Om det kommer til å hjelpe meg i EM neste helg? Jeg håper det. Thomas, verdens beste støttespiller og support, står klar til å stikke meg i rompa med noe skarpt om jeg skulle våge å prøve en hvilestilling. Men ansvaret ligger på meg. Det er mitt hode som må være med. Min vilje til å fortsette, også når det butter i mot. 

Løping er som livet forøvrig. Man har drømmer, forventninger og forhåpninger. Noen ganger går det skeis. Og det er noe skikkelig dritt! Man kan ikke garantere at det ikke vil skje igjen. For selv om man lærer av feilene sine er det ikke alltid man klarer å benytte seg av lærdommen. Men som en klok person sa en gang: Det vil helst gå godt.

Gå og legg deg!


Null stress...

 

Hva som gjør at noen blir bedre i ultraløping enn andre finnes det ikke et entydig fasitsvar på, tror jeg? Da jeg i høst ble spurt om hvorfor jeg var blitt så god i ultraløping var det vel bare svada og tant og fjas som kom ut av munnen min. For jeg vet ikke. Det er vanskelig å si. Heldig med genene kanskje? At jeg er sta? Hater å bli slått av folk jeg tenker jeg bør slå? (Og det er jo noen.  Absolutt ikke alle. Noen tenker jeg burde slå meg, og da kan jeg fint la være å kjempe så hardt. Tror jeg. Kanskje?I alle fall hvis jeg er veldig lei, eller veldig sliten.) Men jeg skal prøve å komme med noen tanker jeg selv har gjort meg, om hvorfor jeg løper såpass bra som jeg har gjort.

Snakk deg selv opp

Når jeg løper løp, og det gjør jeg ofte, så snakker jeg mye med meg selv. Den indre dialogen kunne vært et eget Masterstudie for psykologstudenter. Jeg snakker meg opp, jeg snakker meg ned, og jeg snakker meg opp igjen. Dette tror jeg gjelder de fleste av oss, så det er nok ikke der svaret ligger. Men kanskje er jeg flink til å sette meg delmål underveis som gjør det mulig å snakke seg selv mest opp? Når farten går ned, og det gjør den på lange løp, så er det viktig å si til seg selv at dette er bra. Fint og rolig framover nå. Holde slik en time til. En runde til.  Si til deg selv at du er flink. Hvis det går sakte er du flink som holder et fornuftig tempo. Går det litt fort er du virkelig i slaget. Vri det til din fordel, og ros deg selv. Hallo! Det du driver med er egentlig galskap, men fy flate så sterk og rå du er!

  
Å så sterk...

Lytt til kroppen

Mange av dere løpere har et fast program, en plan å følge. Enten det er din egen plan ? som gjerne går på antall kilometer du må gjennom i løpet av en uke, eller ulike økter du skal ha gjort. Eller en treningsplan utarbeidet av en coach. I mange av tilfellene tror jeg det kan være både motiverende og positivt. Men, om kroppen er sliten og tung, og du ikke har overskudd og ork til å ta den langturen på 35km for å nå ukesmålet ditt på x antall kilometer, ja da er det egentlig greit å nedjustere det hele.

 Jeg tror det var Tone Yvonne Boye Killengreen som sa noe fryktelig lurt i et intervju i Kondis: Målet er en liten runde hver dag. Jeg husker ikke nøyaktig lengden, men la oss si to-tre kilometer da. På den måten kommer man seg ut. Man får kjent på formen, og er den bra er du jo i gang. Og da er det vel bare å fortsette. Men er du faktisk ordentlig sliten så er det greit å avslutte. Da er det ikke dørtokkmila som hindrer deg, eller det at det bare er så utrolig behagelig å ligge i sofaen å kose seg under pleddet. Du har gitt det et forsøk, og kroppen sa nei. Og det tror jeg den gjør av en grunn. Hodet mitt sier nei ganske ofte. Spesielt når det skal jogges til jobben i syvtiden januarmorgener, i slaps og såpeglatt føre. Men hodet kan (og bør ofte) ignoreres. Det er kroppen som skal lyttes til, for det er den som skal holde seg frisk, få tid til å restituere seg, være skadefri.


Vi blir i sofaen vi...

Gå og legg deg

Mitt egentlige eneste råd, som jeg tror fullt og fast på, er nok søvn. Hvile! Skal du bli god i en fysisk krevende idrett så gå og legg deg. Tidlig. Det er da kroppen får bygd seg opp, får dannet en sterk og frisk kropp. Jeg forstår at det kan være utfordrende for mange, spesielt småbarnsforeldre. Ikke fatter jeg hvordan man makter å løpe rundt og rundt i 150 km for en god sak (som Jeanette Vika under Right To Play-innsamlingen i sommer) kombinert med familiehelg, lite søvn, kjøring og henting. All ære! Det å la kroppen få hvile og hente seg inn skal ha en positiv effekt på mye. Forebyggende mot angst og depresjon. Det skal være positivt mot overvekt. Og jeg tror det er helt essensielt i skadeforebygging. Husk at du bryter ned kroppen hver gang du kjører den hard. Med nok søvn vil musklene kunne få den tiden de trenger på å hele, bli friske og raske igjen.

Mat                                                                      

Her har jeg ingen gode råd å komme med, da jeg er en skikkelig godtegris som elsker burger og fries. Men det skal visst være mye å hente her også, har jeg lest?                                                                                                                                                                       

Kort oppsummert blir det da at du skal rose deg selv, høre på kroppen din og hvile nok. Så kan du spise burger og sjokolade om du vil.

 

«Løpeladden» og de gode hjelperne

I år, som i fjor, var det en hel gjeng rosakledde, blide og hjelpsomme mennesker på Bislett. De serverte, heiet, laget mat, bar brett og kjørte fram og tilbake med overfylte handlevogner. Hele tiden mens de smilte og kom med oppmuntrende ord til oss andre. Oss, den svette litt humørsyke gjengen som løp rundt og rundt. Og rundt.



De rosa hjelperne som vasket toaletter hver time, som tømte søppelsekker, plukket plastbeger og fylte på papir. Mens de smilte. Og heiet. På oss, som i tillegg til å løpe rundt og rundt spydde litt i søppesekkene, sleit litt med magen (og dermed brukte opp mye papir), sutret litt, og la oss ned.

  

Å løpe på Bislett, enten det er i seks, 12, 24 eller 48 timer, er en opplevelse i det beste løpe-Norge har å vise til. Og da tenker jeg ikke på løperne. Men på alle frivillige. Alle som av egen fri vilje står på døgnet rundt. Uten noe særlig mer enn en «takk» og en hyllest på facebook. Du har Sharon og dattera som står på kjøkkenet og lager hjemmelagde middager. Ikke bare en gang, men mange. God mat sies det, av de som orker å spise. Det er alle som fyller kopper og fat, og som spør hva de kan hjelpe deg med ? når du står der kvalm og forvirret ut på morgenkvisten. Det er Stig Andy, som heier og klapper, spiller musikk og prøver å gjøre alle glade. Det er Garfield fra Storbritannia som ikke kunne løpe selv, men siden han var her kunne han godt vaske doer i er døgn eller to. Og General Frykholm, som får oss alle til å føle at vi er spesielt ønsket.



Bislett er unikt. Men det er ikke alene. Rundt om kring i landet vårt blir det arrangert løp etter løp, kun basert på frivillighet og dugnadsånd. De som koker ertesuppe og baker sjokoladekake til Fredrikstad maraton. År etter år. De som sitter på klubbhuset på Hareid hele fredag ettermiddag og kveld for å ta i mot folk som vil hente startnummeret sitt. Alle saftblandere i hele landet. Maratonkarusellen i Bergen, der frivillige stiller seg opp i et veikryss langt ut i «huttiheita» for å passe på deg - seks ganger i året. De som står på Kikut og serverer vann og bananer en hel dag i juni, de som steker vafler og griller pølser ved Damtjern. Jeg kunne fortsatt å ramse opp nesten i det uendelige. ..  Takk!

Dette er også en takk til alle kjærester, venner, foreldre, barn og søsken. Til dere som heier og oppmuntrer, og får oss til å føle oss viktige og sett. Til han som studerer kart og tar metroen på kryss og tvers gjennom Barcelona for å stå og heie hele fem steder i løypa. Til hun som bruker feriedagene sine til å bli med mannen sin på løp fordi det «bare er hun som kan blande energidrikken riktig». Til faren, som blir med til hvert eneste store arrangement, for å heie fram datteren ? og alle de andre på laget.



Fra en løper som verken legger ut poster til Romeriksåsen på langs eller blander saft: Tusen takk! Vi kunne ikke gjort det vi elsker uten dere. Og jeg kan, helt ærlig og med hånda på hjertet, si at jeg hadde aldri kunne løpt så langt uten dere.

Hilsen «Løpeladden»

 

Jeg skal gi deg gode råd, jeg...



    



Av og til, sånn innimellom, får jeg spørsmål fra ukjente og halvkjente om hva jeg gjør. Har jeg noen gode råd. Hvordan kan de bli bedre til å løpe, hva skal de gjøre for å komme i gang, hva bør man tenke på. Og jeg, som ikke akkurat er «tause Birgitte», blir svar skyldig. Det er ikke lett å si hva man bør gjøre, annet enn å komme seg ut døra, eller opp på en tredemølle. Ikke ha så store mål for økta, for da er det vanskeligere å få på seg joggeskoa. Ta det som det kommer. Orker du litt ekstra, så yt litt ekstra. Ja, ikke akkurat proffe råd, men det er ikke så lett å vite hva man skal si. Det meste blir sagt og skrevet nesten hver dag. Treningsråd i media, og private trenere som kan strukturere treningen din, så du når dine mål. Topp! Eller kanskje ikke? Jeg kan forstå at folk betaler godt for en som kan hjelpe deg til å nå målene, i alle fall om man er villig til å lytte. (Selv er jeg alt for sta til at det hadde vært verdt pengene.) Men en del råd er virkelig bare ødeleggende. Jeg forstår virkelig ikke vitsen.

«Slik får du sprett-rumpe!», «Løping gir deg flat rumpe», «Du blir tjukk av banan», «Frukt kan gjøre deg feit», «Løping er ikke bra rumpetrening», «For mye løping er ikke sunt for deg!», «Å løpe for mye kan være farlig»?.

De gode  rådene er mange, og alle disse velmenende rådene er hentet fra aviser og som aftenposten, shap-up og  VG, og blogger av personlige trenere og selvuttalte sunnhetsaktivister. I tillegg møter flertallet av oss som trener over gjennomsnittet gode råd og advarsler fra «folk flest». Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på folk som stemmer frp, eller folk fra Kina, men gode råd fra bekjente. Noen godter seg, og kommer løpende for å si «Hva var det jeg sa!» hver gang det står om løping/skader/usunt i media. Der fikk de jammen rett, det er farlig! Noen er mer forsiktige av seg, og spør om all denne løpingen kan være sunn for en. «Det kan jo ikke være bra!», «Du kommer til å bli skadet», «Nå må du vel snart være fornøyd?».

Nei. Eller jo! Jeg er ganske fornøyd nå, og har tenkt å løpe framover også jeg. Forhåpentligvis like mye. Fordi det er godt for meg, fordi jeg blir litt snillere når jeg får løpt. Hjernen får hvile litt, og tankene får sveve fritt. I tillegg kan jeg spise litt mer, både banan og burger. Så mitt gode råd er: En fot foran den andre, gjenta ønskelig antall ganger. Husk å puste!      
 


Kan ikke kjøpes for penger


«Ingenting her i livet kommer gratis» er det noe som heter, men noe kommer billigere. Ting som kan kjøpes for penger f.eks. Det kan man få ganske billig, av meg i alle fall. I løpemiljøet, som i de fleste andre miljø, er det lett å la seg rive med at ytre faktorer. Gadgets som fancy gps-klokke som måler alt mellom herfra til Ullevålseter (eller hvor nå turen går), og tilbake. Løpesekker i fire forskjellige størrelse (fordi du trenger det), karbonfiberstaver (fordi du fortjener det), tjue par joggesko (minst! Og ja, fargen spiller en viktig rolle). Ultralette jakker til de vindfulle dagene, ultralette jakker til de litt våte dagene, og lette jakker til de kalde dagene. I tillegg kommer alle de nødvendige tingene, som mange nok gode sports-bh?er, mange nok thights, shortser, overtrekksbukser, sokker, kompresjon og hei og hå. T-skjorter er et kapittel for seg, for der har de fleste av oss en for hvert løp, og litt til. Men selv om alt dette koster penger kommer det billigere en det som virkelig teller.

   
 

Viljestyrke, utholdenhet, moral, galskap og stayerevne derimot? Ikke lett å kjøpe for penger. Om tre uker samles nok en gang mange i ultrafamilien til et døgn eller to i kjelleren på Bislett. Årets julebord! Vi løper og går rundt og rundt i en, etter hvert, stinkende gang. Og de fleste av oss smiler mens vi gjør det. Vi vet at dette gjør vi fordi vi kan, fordi vi har vilje og pågangsmot, fordi vi tar «du er gal» som en kompliment, fordi det er verdt det. Ultraløping handler nemlig om akkurat dette: Vi kan, og vi vil. Og det kan ikke kjøpes for penger.

Liste over ting som ikke kan kjøpes for penger:

  • En god venn som drar deg opp når du ligger nede
  • Viljestyrke
  • Frihetsfølelsen når du jogger i skogen (NB! Grusvei for min del)
  • Et smil
  • Fellesskapsfølelsen når du står på startstreken i et løp
  • Gode gener
  • Pågangsmot
  • Tåle å ha det vondt
  • Løpeglede
  • Tørre å kjenne på både de gode og vonde følelsene
  • Evnen til å starte i et fornuftig tempo, så man har krefter igjen på slutten
  • Galskap 

 

Ting som kan kjøpes for penger, og som er nødvendig for å løpe langt:

  • Et par (eller to par) gode joggesko
  • En god sports-bh
  • Mat

 

Ultraære. Å fullføre eller ikke å fullføre, det er ikke det som er spørsmålet.



Å fullføre et løp er for de fleste av oss en stor prestasjon i seg selv, for det dukker opp veldig mange (gode) grunner til å bryte underveis i et løp. Det trenger ikke en gang være et kjempelangt løp. Men til lengre det er til flere tanker rekker å dukke opp, og det koret i hodet som synger ut alle «fornuftige og rasjonelle» grunner til å gi seg ?  legge seg ned, ta av startnummeret og gå duknakket ut av løypa ? det kan være ganske så overbevisende. Og det skjer at man lytter. At man får en DNF. Sånn er det, greit nok. Jeg liker det ikke, det tror jeg ingen gjør, men jeg kan se meg selv i speilet både den dagen og i dagene framover uten å skamme meg. Irritere meg, ja. Men ikke med skam.

Når man deltar i et program som heter Råskap, og velger å rakke ned på andre deltakere fordi denne ikke fullfører i alle konkurransene, så kan man tenke at det er vinnerskallen som snakker. Men når denne samme personen, som gjentatte ganger omtaler konkurrenten og partneren som «det svakeste leddet» og «en som ikke fullfører», selv tar snarveien i et løp. Jukser. Da er det ikke snakk om vinnerskalle lenger. Og da blir jeg bittelitt forbanna. Når denne karen i tillegg er «det nye navnet» innen ultraløping ? etter endt håndballkarriere ? så tenker jeg at det absolutt ikke er greit. Det er ikke i nærheten av å representere den idretten jeg driver med. En idrett der folk velger å løpe en ekstra runde rundt Sandvika storsenter for å komme opp i 42.2km etter å ha løpt fra Sandvika i Løplabbets Ribbemaraton, en idrett der man skal over en strek langt inne i skauen for å snu 6 ganger i et løp og det kanskje ikke er en sjel i nærheten som kan sjekke. Da handler det ikke om å fullføre. Det handler om ærlighet. Om ære. Det er forståelig å ønske seg en sterk partner i en hver konkurranse. Det er til og med forståelig at man tenker tanken at det hadde vært deilig å ta en shortcut. Men derfra til å velge å gjøre det? Jeg sier som Henrik Ibsen: ?TENKE DET, VILLE DET, MEN GJØRE DET, NEI, DET SKJØNNER JEG IKKE.? Da vil jeg heller komme sist, med æren i behold.

 

Kropp er topp

Jeg elsker kroppen min. I alle fall i en del situasjoner. Ganske ofte egentlig, bare ikke når kjolene jeg kjøpte dagen etter et ultraløp sitter som et klistra pølseskinn en uke senere, og glidelåsen sprekker når jeg prøver å lukke den den med tvang. Dårlig glidelås! Men jo, jeg er ganske så glad i kroppen min. Ikke fordi den er så veldig fin, jeg tenker den er helt vanlig, men fordi den funker. Den bærer meg langt, og lengre enn langt. En normal kropp som tar meg unormalt langt, og det uten skader og veldige «vondter». Hvor jeg vil med dette innlegget er jeg usikker på. Kanskje vil jeg formidle at du kan være stolt over kroppen din så lenge den er sterk og sunn? Kanskje takknemlighet over å være skadefri og frisk? Eller et lite sukk til de som bare må kommentere vekt og størrelse. For kommentarer får man.

«Du har ikke akkurat maratonkropp» var det en som sa til meg for ikke så lenge siden. Jeg er ikke veldig lett og liten, så jeg forstår hvor han vil hen. Men likevel, er det ikke litt rart? Denne kroppen som «ikke akkurat er maratonkropp» kan løpe nesten fem maraton på et døgn. Den kan ta meg 42 kilometer over Valdresflya på godt under tre og en halv time. Den kan løpe to 50-kilometersløp to dager på rad, og likevel være i form til en joggetur igjen morgenen etter. Hva man enn vil kalle det så er det er tøff kropp. En kropp jeg er stolt over og glad i, selv om jeg mest sannsynlig (man skal aldri si aldri) ikke kommer til å legge ut bikinibilder av den....



 

 

Å spise honning med sølvskje - eller, å svømme som en sunnmøring



Å få både i pose å sekk, have your cake and eat it to, å svømme som en sunnmøring? Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker når noe er gratis. Eller på veldig tilbud! Å gjøre et kupp kan redde dagen. Jeg tror ikke det bare gjelder sunnmøringer, men vi er ikke akkurat kjent for å si nei takk når noe byr seg. Men så er det sånn at av og til får man det man har bedt om, begge gangene. Hva gjør man da?

Det har seg nemlig slik, at om tre uker skal jeg til Albi i Frankrike. Det er EM i 24-timers, og jeg er tatt ut på til å løpe for Norge. Topp stemning! Å løpe for landslaget er stort, og jeg gleder meg veldig.  I den forbindelse har jeg spurt de to firmaene som importerer mine favoritt-joggesko om de har lyst å sponse meg med et par EM-sko. Begge sa ja. Og hva gjør man da? Jo, som ekte sunnmøring tar jeg imot begge to. Sannheten er at jeg trenger to skopar på en 24-timers. Så for meg kunne det ikke vært bedre. Jeg har fått ett par som er myke som smør i hælkappa og har som har en behagelig bounce, og ett par som har perfekt passform for føtter som trenger romslig plass til tærne, og god friksjon i sålen. Det er som med ketchup og sennep ? de utfyller hverandre. Men for de utrolig snille, greie folka som har sponset meg har jeg en sterk mistanke om at det her, det er haram.

Så da er det kanskje som å spise honning med sølvskje - godt og lekkert, men med en litt bitter ettersmak.

Glad og glad, fru Blom...

"Running makes me feel less like I want to smack people" er et familiært uttrykk for noen av oss ultraløpere, og det er jo en viss sannhet i det. Jeg er et hyggeligere menneske når jeg får løpt. Sånn er det med den saken. At jeg, for noen, er kjent som en smilende løper, er nok en sannhet med modifikasjoner. Jeg er nok stort sett blid på løpebilder, men Hallo!, man smiler da til kamera. Og så er jeg smilende mot folk som står og heier, og det er en selvfølge tenker nå jeg. Når kjente og ukjente mennesker velger å bruke tid og krefter på å heie en fram så er det viktig å vise at en setter pris på det. Høflighet, kalles det. I tillegg ville det jo vært litt rart, om det jeg har betalt mange penger for å være med på gjorde meg sur. 

Men alltid blid og glad? Tja. Nei. For det er jo ikke til å stikke under en stor at av og til er det fryktelig vanskelig å komme seg ut på tur. Dørstokkmila eksisterer i høyeste grad for folk som løper 80 km i uka også. Dessverre! Og da sitter ikke smilet løst de første kilometerne. Det gjør de heller ikke når man har løpt i 16 timer, og ikke får grøten man har bedt om av den trofaste supporten. For grøt må man ha. Og det på rappen! 

Men ellers, da prøver jeg å være blid.

 



 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018